Stilstudie

Noen av oss er mer vågale enn andre. Emil og jeg har nå bevis for at vi er tøffere enn de fleste dyrene i dyreparken...

Å kjøre tømmerrenna i Dyreparken er en spennende opplevelse; det starter pent og pyntelig, lang motbakke, så en liten utforkjøring (litt våt). Så vet du at den neste er mye, mye tøffere og sjansen for å bli skikkelig våt stor.

Bildet til venstre er fra første turen - da hadde vi med oss et par jenter som helt sikkert hadde gjort dette før og mange ganger.

Andre turen (post 2 på programmet andre dagen) var vi alene om bord. Den eldste av oss forsøker å være mer behersket, men det er bare utenpå. Det skal sies at vi gjorde et tredje forsøk (siste post på programmet før hjemreise), men at vi da ikke tok med oss bildet ved utgangen.

Anbefales for barn i alle aldre!

Sommermorgen

I dag får vi en "kanarifugl" på besøk. Han skal være sammen med oss i minst en uke - det gleder vi oss til. Alle som skal ha ferie, gjester og verter, må selvsagt være nyklippet. På vei til Marte, frisøren min, tok jeg disse bildene med mobilkameraet. Klokka halv 10 sånn cirka. På det ene bildet ser du kanskje svaner - 1 på elva og 10 i lufta.
Vi gleder oss til du kommer Emil - her skal du bo.

Joy to the World

Jeg fikk på meg kortbukse og treningssko tidlig i dag og la trøstig i vei med god fart og god musikk på øret. På mobilen har jeg litt av hvert; mest Bruce Springsteen, men også Mark Knopfler, Eva Cassidy, Rita Eriksen, Noora Nohr (!!) og noen "diverse artister".

Jeg bruker å sette avspilling på "random" og dermed er det alltid en overraskelse hva som blir neste låt - litt mer spennende på den måten.

På vei opp langs elva i dag, i det The Boss var i ferd med å avslutte Born in the USA og stemningen absolutt var stigende, kom Joy to the World. Og ikke med hvem som helst, men de svarteste svarte "Blind Boys of Alabama"! - Woaoh! Det var heftig.

Disse gutta som altså fyller kanskje 1% på minnebrikka med sin sang - fikk i dag slippe til med 4 låter. Er det et spesielt tegn? Veit nå ikke det, men det er 200 dager igjen til jul.

Takk igjen for plata som kom fra familien i Eventyrveien.

Snart blir det blåbær!

Ikke mer enn så vidt hjemme igjen fra Gran Canaria, så er det ut på tur igjen. Denne gangen til gamle tomter og stier. Opp fra Tranby der vi bodde før vi flytta til Drammen, ligger Vestmarka som strekker seg helt inn i Oslo's Nordmark - i hvert fall hvis vi ser litt stort på det og later som vi ikke enser E16 mellom Sandvika og Hønefoss i det vi passerer Skaret.




Men altså, den ytterste delen av Vestmarka har jeg brukt i mange år og gått milevis på kryss og tvers. Noen ganger har jeg til og med gått meg bort oppi der.

Hvor mange kilo med blåbær, tyttebær og sopp jeg har sanka med hjem er ikke godt å vite. Men de siste årene har jeg hatt forbud; fryseboksen må tømmes først, har vært meldinga.

Dette året ligger det an til å bli mye blåbær - i hvert fall hvis vi skal dømme ut fra blomstringa. Som evig optimist er jeg skråsikker på at dette året vil bli en så bra blåbærsesong vi aldri har sett før. Sann mine ord!

Bildene for øvrig er tatt på vei innover i marka - jeg tror hytta borti veikanten heter Snikkerstua.







Det tredje bildet er tatt fra toppen av Glassåsen ut over Lierdalen med Drammen og fjorden i bakgrunnen.

Bildene er tatt med mobilkamera i dag mellom klokka 11:30 og 12:30.