Sauesanking

I mange år har jeg sett fram i mot det å være med på sauesanking sammen med Arnstein i fjellene ved Namdalseid. Og endelig passa det slik at jeg kunne bli med. Fredag i forrige uke, dro jeg nordover 70 mil i bilen, klar for innsats og store naturopplevelser. Lørdag morgen var vi klare og dro avgårde for å møte de andre i sankelaget. Etter en kort rådslaging la 1 dame, 7 menn og 4 Border Collies i vei oppover i åsen.

Da vi var kommet over tregrensa ca 400 meter opp, fikk vi øye på de første sauene, vi spredte oss og samlet flokker som økte og økte i omfang. Hele tiden beveget vi oss rolig mot målet langt der framme.

Det ligger en kobling mot et album i bildet, så bare trykk!

Første pausen kom velfortjent etter drøye 2 timer i terrenget. Da kom svartkjelen på bålet og nistepakka smakte fortreffelig. En av gutta i laget hadde sanka sopp på vei oppover, herlig kantarell og tjukke skiver med bacon var deilig tilbehør til brødskiva med gul ost!

Den andre økta ble lang, fryktelig lang og langvarig i et for meg uvant terreng med mye kratt, opp og ned i myr og berg. Så da vi nærma oss innhegningen etter 4 1/2 times gange, var det så vidt beina bar de siste meterne. Men vi fikk da inn 90 sauer (eller deromkring) og da jeg hadde fått i meg noe mat og drikke (ellers duger helten ikke), var jeg i tålig bra form.

Hjemme på gården Fosslia var formen fin og etter en herlig middag med godt drikke, var vi samstemte om å ta fatt på ei ny økt morgenen etter. Men da natta hadde vart noen timer, våknet jeg med rumlinger i brystet. Hjertet hoppa og spratt i vill urytme. Dette holdt på fram mot morgenen og da jeg sto opp, hadde jeg ikke noe annet valg enn å si fra til Arnstein at jeg måtte gi opp, det ville være for riskikabelt å ta ut på tur og nye anstrengelser. Fryktelig leit, men sånn er det bare. Når kroppen ikke er helt ung og frisk lengre, så må man ta hensyn til nettopp det. Jeg tok farvel og kjørte de 70 milene hjem til Drammen i et forrykende uvær med torden og regnskyll - tung til sinns.

Jeg bruker pulsklokke når jeg er ute og trener. Når jeg analyserer den 4 1/2 timers økta i fjellet med makspuls 130 og gjennomsnittspuls på 111, og sammenholder resultatene med tabellen under, så viser det seg at ja, jeg har vært i rød sone. Og all den tid gjennomsnittspulsen er inne i gul sone, betyr det at mesteparten av tiden har jeg drevet med hard trening. Ikke intervalltrening som anbefalt, men lange økter. At jeg derfor gikk i kjelleren og hadde problemer med å komme opp igjen, bør være innlysende nok. Håper å dra lærdom av dette.

Gutta i sankelaget har invitert meg tilbake til heiene, ikke for å være med på sauesanking, men kanskje for å inspisere sauene på beite. Og slenge en fiskekrok uti ett av de mange flotte fiskevanna i terrenget. Jeg sier takk for invitasjonen.  
 

Denne tabellen viser min treningspuls. I henhold til alder, er det normalt å ha en makspuls på 160. Men pga lidelse/operasjon og bruk av medikamenter som bremser pulsen, har vi kommet fram til at makspuls må reduseres med 15%.

Til slutt: i dag har jeg gjennomført en 13 km treningsrunde, for det meste på flat turvei - asfalt og grus. Varighet 2 1/2 time, makspuls 102 og gjennomsnittspuls 90. Altså en helt grei, lett treningsøkt.